Hva du ser på
Benken har ett 50 mm-objektiv, tatt fra hverandre langs skinnen slik at glassgruppene og messinghelikoiden synes i stedet for å være gjemt inni en tubus: bakgruppen ved festet, irisen mellom gruppene, frontgruppen som sitter på helikoiden. Dra i fokusringen (eller vri på hjulet på konsollen), så skrur helikoiden frontgruppen inn eller ut. Velg f/2, f/5.6 eller f/16, så åpner eller lukker irisen lyskjeglen som passerer gjennom. Bytt objektivet til Montert, eller trykk X, så glir delene sammen igjen til én tubus.
Foran objektivet står en rutenettplate av glass i den sanne fokusavstanden og skjærer rett gjennom et lite diorama: en furu på 37 cm, en hytte på 55 cm og en fjelltopp på 95 cm, de tre stoppene knappene Forgrunn, Midtgrunn og Bakgrunn hopper til. Bak objektivet, i den andre enden av skinnen, lander strålene på sensorens eget mattglass. Bildet det viser står på hodet, på samme måte som et ekte objektiv alltid projiserer det før et speil eller en skjerm snur det riktig vei for deg.
Scene-bryteren øverst blant kontrollene retter det samme objektivet mot to motiver til, hvert med sin egen lærdom: portrettet av en hund, der den skarpe sonen er omtrent en centimeter dyp, og en havn i skumringen, der hvert uskarpe lys blir en bokehkule.
Fokusplanet er et plan, ikke et punkt
Et objektiv kan bare sette én avstand i ekte fokus om gangen. Lys fra et punkt på den avstanden forlater baksiden av objektivet som en kjegle som lukker seg til et punkt nøyaktig på sensoren. Lys fra alt som er nærmere eller lenger unna lukker seg til et punkt foran sensoren eller bak den, så når det når glasset, har det åpnet seg igjen til en liten skive. Det er det det glødende rutenettet på benken tegner: ikke en uklar sone, men ett flatt plan som skjærer gjennom scenen der fokusringen legger det. Alt på det planet er et punkt. Alt utenfor er en skive, og skiven vokser jo lenger den ligger fra planet i begge retninger.
Hvorfor den skarpe sonen er så tynn på nært hold, og hvordan blenderåpningen åpner den opp
Fokuser på furua på 37 cm og still blenderåpningen til f/2, så går sonen som fortsatt oppleves som akseptabelt skarp fra omtrent 36,7 cm til 37,3 cm: knapt en halv centimeter dyp. Blend ned til f/5.6, så vokser den til omtrent 36,3-37,8 cm, rundt 15 mm. Blend enda lenger ned til f/16, så strekker den seg til omtrent 34,9-39,3 cm, nær 44 mm, åtte ganger sonen ved f/2 fra samme sted. Det er hele trikset med å blende ned for et makrobilde eller en produktjobb: objektivet har ikke endret seg, bare bredden på lyskjeglen det slipper gjennom, og en smalere kjegle tåler mer avstand til hver side av planet før skiven blir stor nok til å merkes.
Avstand gjør den samme jobben uten å røre blenderåpningen i det hele tatt. Flytt fokuspunktet ut til toppen på 95 cm, så er den skarpe sonen selv ved f/2 omtrent 4 cm dyp, rundt sju ganger så dyp som den samme f/2 ga deg på 37 cm. Ingenting så nær et objektiv kommer noen gang til å oppføre seg som noe 95 cm unna, uansett hvilken blenderåpning du velger.
Bruk begge samtidig, så blir endringen dramatisk. Fokuser på toppen på 95 cm, blend ned til f/16, og den skarpe sonen går fra omtrent 81 cm til 114 cm, rundt 32 cm dyp: nesten seksti ganger den halve centimeteren du startet med på 37 cm og f/2. På benken svulmer den tynne glassplata ut til en dyp blokk rundt fjellet.
Hva «skarp nok» betyr
Dybdeskarphet er egentlig ikke en grense, det er en skjønnsvurdering gitt et tall. Denne benken regner en skive som akseptabelt skarp når den er mindre enn sensorens uskarphetssirkel, her satt til standarden på 43,27 mm fullformat-diagonal delt på 1500, omtrent 0,029 mm på selve sensoren. Det er den samme konvensjonen som Dybdeskarphetskalkulatoren bruker, så de to verktøyene er aldri uenige om hvor en sone slutter.
Du kan se den vurderingen bli gjort på selve benken. Fokuser på furua ved f/2, så lander toppen, som ligger 58 cm lenger bak, på sensoren som en skive på omtrent 2,4 mm i tverrmål, rundt 6,6% av bildebredden: myk nok til å leses som bakgrunnsuskarphet med et blikk. Blend ned til f/16 uten å røre fokus, så krymper den samme toppen til omtrent 0,3 mm, under 1% av bildebredden. Det er fortsatt ti ganger uskarphetssirkelen, så benken holder den fortsatt utenfor den skarpe sonen: et tydelig fjell nå i stedet for en klatt, men synlig mykere enn furua.
Hvorfor nesa er skarp og øyet er mykt
Bytt scenen til Portrett, så er objektivet rettet mot en hund, nær nok til å fylle bildet: nesetippen 45 cm unna, det nærmeste øyet på 50 cm, det fjerneste øyet på 53 cm. På den avstanden har et 50 mm-objektiv ved f/2 nesten ingenting å gi av. Fokuser på det nærmeste øyet, så går den skarpe sonen fra omtrent 49,5 cm til 50,5 cm: omtrent en centimeter dyp, på et ansikt som er 8 cm dypt fra nesetippen til det fjerneste øyet.
Nesa er det nærmeste og mest framtredende i bildet, noe som gjør den til et lett sted for fokus å lande. Fokuser på nesa, så ligger den skarpe sonen fra omtrent 44,6 cm til 45,4 cm, under en centimeter, med begge øynene bak seg. Det nærmeste øyet lander på sensoren som en skive på omtrent 0,31 mm i tverrmål, nesten elleve ganger uskarphetssirkelen på 0,029 mm, og det fjerneste øyet som en skive på 0,47 mm, seksten ganger den: en skarp nese og to myke øyne, og øynene er det første alle ser på. Selv f/16 redder det ikke: med fokus liggende på nesa slutter sonen på omtrent 48,6 cm, fortsatt før det nærmeste øyet.
Legg fokus på øyet, så snur bildet seg. Det nærmeste øyet blir punktet og nesa, 5 cm foran det, blir skiven på 0,31 mm. Det fjerneste øyet, 3 cm lenger bak, lander fortsatt som en skive på 0,16 mm ved f/2, mer enn fem ganger uskarphetssirkelen, så ett øye er skarpt og det andre bare nesten. Det er som regel det beste fotografiet: en myk nese leses som dybde, et mykt øye leses som bom. For å få begge øynene, fokuser mellom dem på 51,5 cm og blend ned til f/5.6: den skarpe sonen går nå fra 50 cm til omtrent 53,1 cm, 3,1 cm dyp, begge øynene havner innenfor (det nærmeste bare så vidt), og nesa forblir en myk skive på 0,14 mm. Å blende ned alene er ikke nok: ved f/5.6 med fokus fortsatt på det nærmeste øyet slutter sonen på omtrent 51,5 cm, før det fjerneste øyet. På nært hold betyr det mer hvor du legger den skarpe sonen enn hvor dyp du gjør den.
Se det på benken: fokusplanet på nesetippen, med begge øynene bak.
Hvor bokeh kommer fra
Bokeh er den samme skiven igjen, bare lettere å se. Hvert lyspunkt som ikke ligger på fokusplanet når sensoren som en skive, og et lite, sterkt lys mot en mørk bakgrunn gjør at skiven ikke kan overses. Bytt scenen til Havn, en havn i skumringen, og fokuser på båten på 40 cm, ved f/2: lykta på 70 cm, 30 cm bak planet, lander som en skive på omtrent 1,5 mm i tverrmål, over 4% av bildebredden, og et lys så langt bak som kuppelen på 110 cm som en skive på 2,3 mm, over 6%. Det er forskjellen på et lyspunkt og en ball av lys.
Størrelsen på skiven avhenger av to ting. Den første er hvor langt lyset ligger fra fokusplanet. Fokuser på lykta i stedet, så krymper lykta til et punkt, et lys ved kuppelen, nå bare 40 cm bak planet, sprer seg til bare 0,7 mm, og båten, 30 cm foran, vokser til 1,4 mm. Den andre er blenderåpningen. Skiven er et lite bilde av åpningen lyset kom gjennom, så den skalerer med den åpningen: med fokus tilbake på båten, blend ned til f/16, så er åpningen en åttendedel så bred som ved f/2, og det er lyktas skive også: omtrent 0,19 mm, rundt en halv prosent av bildebredden. Den er ikke lenger en ball, bare et glimt, og fortsatt ikke skarp: 0,19 mm er mer enn seks ganger uskarphetssirkelen, så benken regner fortsatt lykta som utenfor den skarpe sonen.
Formen kommer også fra blenderåpningen. En rund åpning gir runde skiver; en iris av rette blader gir en mangekant med én side per blad. Objektivet på benken har sju, så skivene er nesten runde ved full åpning og blir sjukantede når du blender ned.
Se det på benken: mattglasset fokusert på båten ved f/2, med havnens lys bak gjort om til skiver.
Fokusbracketing og stabling
Skjermen midt på konsollen viser fem bilder av den samme scenen, fokusert stadig dypere: 33 cm, 42 cm, 55 cm, 72 cm og 95 cm, hvert tatt ved den blenderåpningen du har valgt. Klikk på et bilde, så fokuserer objektivet om til den avstanden. Det er en fokusbracket, sekvensen en makro- eller produktfotograf faktisk tar når én blenderåpning ikke kan få hele motivet inn i den skarpe sonen uten at diffraksjon uansett gjør alt mykere. Stablingsprogramvare beholder så bare den skarpeste delen fra hvert bilde og slår dem sammen til ett bilde som er skarpt fra forgrunn til bakgrunn på en måte ingen enkelt eksponering kunne klart alene.
Hvor bomfokus egentlig kommer fra
På en ekte jobb er det sjelden regnestykket som går galt. Et autofokuspunkt låser seg på et gjerde i stedet for ansiktet bak. Et motiv lener seg fram de to eller tre centimeterne et f/1.8-portrett har å gi mellom fokuslåsing og utløsning. Et kamera og et objektiv er litt uenige om hvor deres egen fokusmotor mener «i fokus» er, og hvert bilde lander en brøkdel foran eller bak planet du mente. Ingenting av dette viser seg som et uskarpt bilde du kan fikse etterpå, bare som et bilde du beholder, men aldri fikk, ved siden av ni nesten like bilder der du fikk det.
Hvor mye lys som slipper gjennom
Blenderåpningen er størrelsen på hullet irisen lar stå åpent. Fotografer måler den i trinn: ett helt trinn slipper inn nøyaktig halvparten så mye lys som trinnet før, eller dobbelt så mye som trinnet etter. Blenderverdiene ser jevnt fordelt ut, f/2, f/2.8, f/4, f/5.6, f/8, f/11, f/16, men lyset skalerer med arealet av hullet, ikke bredden, så det faller som 1 delt på blenderverdien i andre. Blender du ned fra f/2 til f/16, seks hele trinn, faller ikke lyset til en sjettedel eller en åttedel: det faller til 1/64. Se på mattglasset ved sensorenden av benken mens du lukker irisen, så er det dette du ser: det samme hullet som utvider eller snevrer inn den skarpe sonen avgjør også hvor lyst bildet er til å begynne med, før lukkertid eller ISO får si noe.
Lukkertid og den bevegelige spalten
Lukkertid er hvor lenge sensoren får samle lys. Dra lukkerglideren til høyre, så blir bildet på glasset lysere, ett trinn for hver dobling av tiden, og alt som beveger seg begynner å smøre seg ut, live, før du har tatt noe. Trykk på Skyt, så går benkens fokalplanlukker i sakte film så du kan se den jobbe: to ridåer krysser bildet, den ene åpner det og en andre følger etter for å lukke det igjen. Tregere enn 1/250 s, blitssynkroniseringstiden, er den første ridåen ferdig med å krysse før den andre setter av gårde. Raskere enn det beveger de to ridåene seg sammen som en smal spalte som skanner lyset over bildet i stedet for å åpne alt på én gang.
Mens lukkeren er åpen fortsetter scenen å bevege seg, og benken gjengir hele eksponeringen i stedet for ett øyeblikk, så alt som beveget seg smøres ut: en hunds logrende hale, et fuglevingeslag, en måke som krysser havnen. Holder du kameraet i hånda, legger en annen type uskarphet seg oppå, en skjelving for liten til å merkes med øyet, men stor nok til å gjøre et bilde mykere jo lenger lukkeren står åpen. Tommelfingerregelen er omtrent én delt på brennvidden, rundt 1/50 s for benkens 50 mm-objektiv. Focus Lab gir det litt slingringsmonn, så risting begynner å vise seg ved 1/40 s og tregere. Slå på Stativ-bryteren, så forsvinner den, og bare det motivet selv gjør er igjen.
ISO: å skru opp volumet, ikke lyset
Blenderåpning og lukkertid styrer begge hvor mye lys som faktisk når sensoren. ISO gjør ikke det: den kommer etterpå og forsterker signalet sensoren allerede har samlet, på samme måte som å skru opp volumet på en stille innspilling ikke legger til noe som ikke var der fra før. Øk ISO, så blir bildet lysere, men støyen, kornet og flekkene i flate partier av et bilde, vokser også, fordi forsterkeren skrur opp et signal bygget av færre fotoner for den samme lysstyrken. På benken er støyen knapt synlig før omtrent ISO 3200, og blir tydelig ved ISO 12800. ISO er den siste spaken å trekke i, nyttig når blenderåpningen allerede er så vid den kan bli og lukkeren allerede er så treg som du kan holde eller motivet tillater.
Eksponeringstrekanten og kameraets hjul
Blenderåpning, lukkertid og ISO er eksponeringstrekanten: endrer du én, må en av de to andre flyttes tilsvarende for å holde samme lysstyrke. Benkens modushjul speiler et ekte kamera. I M, manuell, standardvalget, stiller du alle tre selv, og hver endring vises på bildet med én gang. I A, blenderprioritet, velger du blenderåpningen og kameraet regner ut lukkertiden. I S, lukkerprioritet, velger du lukkertiden og kameraet regner ut blenderåpningen. En lysmåler viser hvor mye resultatet er av, fra -3 trinn, for mørkt, til +3, for lyst.
Avveiningene er reelle, ikke bare tall. I portrettrommet med lampelys, ved EV 7 og ISO 400, gir f/2 en enkel lukkertid på 1/125 s. Blend ned til f/16 for en dypere skarp sone, så vil lysmåleren ha 1/2 s, seks trinn tregere og langt forbi det en hånd kan holde i ro. I manuell blir bildet rett og slett seks trinn mørkere til du gir lyset tilbake; A-modus ville gitt deg den halve sekunden uten å klage. Løsningen er et stativ, eller å gi noen av de trinnene tilbake med ISO i stedet for lukkertid. Dalen i ettermiddagssol biter sjelden på denne måten: EV 14 lar f/16 fortsatt skyte på 1/60 s. Havnen i skumringen er EV 4 og åpner på ISO 1600: f/2 klarer fortsatt en 1/60 s på hånda, f/5.6 faller til 1/8 s, og f/16 trenger et helt sekund, stativterritorium igjen.
Ofte stilte spørsmål
Det er den ene avstanden fra objektivet som projiseres på sensoren som et ekte punkt. Et objektiv kan bare fokusere på én avstand om gangen, så fokusplanet er den avstanden strukket flatt ut over hele scenen. Alt som er nærmere eller lenger unna lander på sensoren som en liten skive i stedet for et punkt, og det er det dybdeskarphet måler.
Fordi bare fokusplanet noen gang er ekte skarpt. Alt annet i bildet gjengis som en uskarphetsskive som vokser med avstanden fra planet, og en skive som er liten nok holder seg under øyets egen oppløsningsgrense og oppleves fortsatt som skarp. Den toleransen har et navn, uskarphetssirkelen, og det er den alle tall for dybdeskarphet bygger på.
Nei. Blenderåpningen flytter aldri fokusplanet, det gjør bare fokusringen. Det blenderåpningen endrer er hvor raskt en skive vokser når du beveger deg bort fra planet: en vid blenderåpning som f/2 slipper gjennom en tykk lyskjegle, så skiven vokser fort og den skarpe sonen er tynn. En trang blenderåpning som f/16 slipper gjennom en tynn kjegle, så skiven vokser sakte og den skarpe sonen er mye dypere til begge sider av det samme planet.
Fokusplanet er én enkelt avstand: det ene stedet et objektiv faktisk er fokusert. Dybdeskarphet er rekkevidden av avstander foran og bak det planet der uskarphetsskiven fortsatt er liten nok til å kalles skarp. Ett plan, ett tall; dybdeskarphet, en sone bygget rundt det ut fra blenderåpningen, brennvidden og hvor langt unna selve planet er.
På øyet. På nært hold er den skarpe sonen liten: med et 50 mm-objektiv ved f/2 og øyet 50 cm unna er den omtrent en centimeter dyp, så å fokusere på nesa, noen få centimeter nærmere, gjør øynene synlig myke. Fokuser på det nærmeste øyet, og hvis du trenger begge øynene skarpe, fokuser mellom dem og blend litt ned: på Focus Lab-portrettet får 51.5 cm ved f/5.6 med begge.
En bokehkule er uskarphetsskiven til et lys som er ute av fokus. Den vokser med bredden på blenderåpningen og med lysets avstand fra fokusplanet, så en vid blenderåpning og et lys langt bak motivet gir store kuler, og å blende ned krymper dem mot et glimt. Formen er formen på blenderåpningen: rund når irisen er vidåpen, og en mangekant med én side per blad når rette blader lukker den ned.
Et objektiv bryter lys som krysser gjennom ett enkelt punkt nær midten, så en stråle som forlater toppen av en scene ender opp med å krysse til bunnen av bildet, og en stråle fra venstre ender opp til høyre. Det er rett og slett slik et objektiv danner et bilde, på et mattglass, på film eller på en digital sensor. Kameraets søker eller en forhåndsvisning på skjermen snur det så riktig vei for deg, enten optisk med et speil og pentaprisme eller i programvare.
Blenderåpning, lukkertid og ISO avgjør sammen hvor lyst et bilde er: eksponeringstrekanten. Endrer du én, må en av de to andre justeres for å holde samme lysstyrke. Åpne blenderåpningen, gjør lukkeren tregere eller øk ISO, så blir bildet lysere; snevre inn blenderåpningen, gjør lukkeren raskere eller senk ISO, så blir det mørkere.
En mindre blenderåpning, et høyere blendertall, er et mindre hull, og et mindre hull slipper gjennom mindre lys: å blende ned fra f/2 til f/16 kutter lyset til 1/64. For å ende opp med samme lysstyrke må sensoren samle lys lenger, og derfor gjør blenderprioritet lukkeren tregere hver gang du blender ned. I Focus Lab-portrettrommet betyr det at lukkeren går fra 1/125 s ved f/2 til et halvt sekund ved f/16.
Som tommelfingerregel omtrent én delt på brennvidden: rundt 1/50 s for et 50 mm-objektiv. Focus Lab gir det litt slingringsmonn, så risting for hånd begynner å vise seg ved 1/40 s og tregere. Et stativ fjerner den skjelvingen helt, og derfor lar Focus Lab deg slå på et før du skyter.
Ja. ISO forsterker signalet sensoren allerede har samlet i stedet for å hente inn mer lys, så den samme forsterkningen som gjør bildet lysere øker også støyen, kornet og flekkene som er synlige i flate partier. I Focus Lab er støyen knapt synlig under omtrent ISO 3200 og tydelig synlig ved ISO 12800.
Det er eksponeringsmoduser. M er manuell, Focus Labs standardvalg: du stiller blenderåpning, lukkertid og ISO selv. A er blenderprioritet: du velger blenderåpningen og kameraet regner ut en passende lukkertid. S er lukkerprioritet: du velger lukkertiden og kameraet regner ut blenderåpningen. En lysmåler viser hvor langt resultatet ligger fra riktig eksponering, fra -3 trinn til +3.
Ja. Ingen registrering, ingen konto, og alt på benken kjører i nettleseren din.
La så imagic finne bildene som faktisk landet på planet
imagic vurderer hvert bilde i en jobb på skarphet, eksponering, støy, komposisjon og detaljer, lokalt på maskinen din, uten at noe lastes opp, og velger automatisk det skarpeste bildet fra hvert serieopptak. Gratis prøveperiode på 500 eksporter, uten kort.